folke_järnbert

15.09.2017 11:03

På en kald dag i mars står jeg på universitetsplassen og prøver å overbevise en medstudent om et mer forent Norden.

«Men skal virkelig Finland være med?»

«Selvsagt» svarer jeg. «Vi er tett knyttet sammen gjennom… ja i den forstand at…» Jenta jeg snakker med, som har hendene fulle av Norden-brosjyrer, ser skeptisk på meg. Jeg forstår hva hun tenker. Norge har mye til felles med både Danmark og Sverige. Vi har tross alt vært i union med hverandre. Men Finland, hva har egentlig vi til felles? Hvorfor burde vi forenes?

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg stotrer og stammer. Jeg er helt blank.

«La oss snakke om utdanningspolitikk istedenfor…»

Nå som Finland har fylt 100 år, har det i løpet av året blitt klarere hvor tette båndene mellom Norge og Finland faktisk er. Blant annet kom Finlands President på besøk til Norge under storslåtte rammer, hvorpå Kong Harald understrekte «Finlands plass og rolle i vårt nordiske fellesskap.» Samtidig har politikerne fortalt om vårt samarbeid i sektorer som handel, forskning, utdanning og kultur, i tillegg til det mer eksistensielle samarbeidet om forsvar og geopolitikk i nordområdene.

En heller sensasjonalistisk historie har også nylig blitt åpenbart, som viser forholdet mellom Norge og Finland. Rett etter andre verdenskrig, forteller historikeren Mikko Majander, donerte Norge tonnevis med appelsiner til Finland. Det høres kanskje trivielt ut, men på den tiden var appelsiner et knapphetsgode her i nord. De var faktisk så dyre og ettertraktede at politikerne måtte holde appelsin-donasjonene strengt hemmelig fra folket. Ellers ville det blitt ramaskrik. De oransje fruktene ble gitt til det finske sosialdemokratiske partiet, som så solgte dem og tjente flere millioner kroner. Meningen var å gi det sosialdemokratiske Finland en solid vitaminsprøyte. På den måten bandt appelsiner, denne så unordiske frukten, Norden sammen.

Det er en liten historie, men den kan likevel si noe større om forholdet mellom Norge og Finland. For hvorfor gav egentlig Norge bort disse dyrebare fruktene? En grunn var naturligvis strategisk: Norge ville ikke at Finland skulle bli en kommunistisk, sovjetisk satellittstat. Å sikre sosialdemokratiet i Finland var sikkerhetspolitisk viktig. Men den andre grunnen, som er like viktig, var en slags nordisk brorskapsfølelse: Norge hadde en spesiell samholdsfølelse med Finland og ville hjelpe dem.

Jeg tror at denne dualiteten av årsaker kan være et svar på hvorfor forene Norge, Finland og de andre nordiske landene. På den ene siden er det strategisk. Det er både geografisk praktisk og økonomisk nyttig. Men på den andre siden, forbi de fornuftige argumentene og de grønne tallene på statsbudsjettene, ligger en slags nordisk brorskapsfølelse. Vi er i familie.

Vi som har bosatt oss i dette karrige landskapet deler noe dypt og rått. Det er den felles følelsen som smis en iskald februarnatt. Som gror i skyggen fra fjellene. Som brer seg fra det tunge mørket i skogene og over sjøene. Og som gir opphav til den tunge rocken, melankolien og tausheten.

Enten vi er innvandrere eller stammer direkte fra pionerene som først pløyde marken her oppe, er det dette nordlige landet og denne kulturen som er vår felles arv. Det er det som forener oss. Og det er derfor det gir mening å samarbeide tett med hverandre.

 

Den kalde marsdagen på universitetsplassen er en stund siden nå. Den gangen hadde jeg ikke noe godt svar på jentas spørsmål. Men jeg vet at jeg vil svare bedre neste gang.

«Selvsagt bør Finland og Norge samarbeide mer» vil jeg si. Og når min medstudent begynner å se undrende ut, vil jeg forklare: «Vi er jo i familie…»

 

Folke Järnbert
Nestleder i Foreningen Nordens Ungdom i Norge og viseordførende i Föreningarna Nordens Ungdomsförbunds arbeidsutvalg

Kommentoi ››

Vastaa

Sähköpostiosoitettasi ei julkaista. Pakolliset kentät on merkitty *